Klubbleders hilsen til medlemmene i Trondheim Y’s Men Club februar 2025
Kjære alle sammen!
En særlig hilsen til dere som av forskjellige grunner ikke kan komme på møtene våre og takk for sist til dere som var på møtet vårt 10/2. Misjonær Bjørg Sand fortalte om japansk kultur og om misjonens vanskelige kår i dette landet. Hun viste oss også at engasjement for misjon og Kristustro ikke har noen pensjonsalder. Hennes engasjement og innsatsvilje! Imponerte sikkert flere enn meg. Spørsmålene og kommentarene var også uvanlig mange etter foredraget.
Neste møte er 10/3. Da er det valgmøte. Som jeg har understreket før: Det er viktig at flest mulig av oss medlemmer møter der for å avklare om det finnes ressurser og personer til å drive klubben etter 1/7 i år. I skrivende stund har ingen meldt at de kan overta ledervervet etter meg. Foreløpig har heller ingen meldt at de kan være styremedlem. Sittende styre vil åpne for samtale om klubbens fremtid etter valgmøtet er gjennomført. Hvis det går mot nedleggelse vil jeg allerede nå forsikre medlemmene om at sittende styre vil ta ansvar og sørge for at nedleggelsen skjer på en ryddig måte og at klubbens økonomi og interesser ellers ivaretas.
Så vil jeg lyse fred over Odd Wigums minne. Han var mangeårig medlem og tidligere president i klubben vår. Klubben har fremført sin takk på minnesiden hans og ved en bårebukett og deltagelse i gravferda.
Snart er det Ski VM her i Trondheim og det blir spennende å følge konkurransene enten vi er i Granåsen eller sitter foran TV’n. Jeg vil dele noen tanker inspirert av ski-VM med dere.
Felles for alle slike idrettsbegivenheter er at deltagerne må stille seg spørsmålet: Er jeg god nok? Har jeg trent/øvd riktig? Er formen på topp, så jeg kan yte mitt beste?
«Typisk norsk å være god». Uttrykket stammer fra daværende statsminister, Gro Harlem Brundtland. Lukter det litt sjølskryt her? Skrytelista vår kan bli ganske lang og stemmer neppe helt med virkeligheten. Vi må innse at vi ikke kan være gode i alt mulig. Den erkjennelsen er ikke bare sunn og sann, den motvirker virkelighetsfjernt selvskryt. Den gir også motivasjon til å utvikle seg, bli bedre. For hvis alt ikke er godt eller fullkomment, må vi ta tak og forbedre oss, enten det er i skiløypa, i fellesskap vi hører til.
Vei til selvinnsikt. Slik kan sjekking av form, prestasjoner og resultater føre til selvinnsikt for oss, uansett om vi får medaljer, beundring og kjendisstatus. Jeg oppdager mine svake sider, det jeg ikke er god på. Her ligger muligheten til utvikling gjemt. Slike oppdagelser gir kunnskap om meg selv, men også om konkurrentene og samfunnet rundt meg. Det krever mye bearbeiding for å takle at man taper, at man ikke strekker til. Det er tungt å erkjenne at man ikke er god nok på akkurat det livsområdet. Kanskje blir du aldri god heller, til å spille et instrument, til å strikke, til å ta ordet i forsamlinger. Da får vi akseptere det, leve med det.
Det er her jeg synes mange idrettsutøvere svikter som forbilder. Når de taper, blir de ordknappe og kanskje sure. Enerne bør heller gå foran som gode eksempler for oss som ikke er så gode på deres område. De bør vise hvordan tap og nederlag kan takles, ærlig, åpent og sant. Her har vi kristne en stor fordel, vi feirer gudstjenester sammen og i syndsbekjennelsen kan vi legge fra oss alt det som tynger, fordi det ikke har fremmet Guds vilje. Så får vi høre og ta til oss den gudgitte muligheten som syndstilgivelsen er: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett». (1. Joh brev 1,9)
Våre tap og nederlag i møte med Guds vilje og bud blir ikke listet opp på en resultatliste. Den gode Gud gjør oss ikke til tapere, men vinnere fordi vi får del i Jesu levende frelsesverk. Her er det ikke spørsmål om du og jeg er gode nok. Evangeliet åpner for oss muligheten til å komme og få del i Guds nåde, Gud vil tilgi vår tilkortkommenhet og vårt opprør. Gud gjør oss gode nok.
Dette og mye mer kan vi takke vår Gud for, selv om vi kanskje ikke er det bevisst hele tiden. Jeg skriver dette dagen etter at HMK Harald ble 88 år. Dermed passer det å minne om at han i nyttårstalen sin delte han et personlig øyeblikk: «Det hender jeg står i vinduet her på slottet om morgenen og ser utover byen, nedover Karl Johans gate. Morgensolen kommer opp over åsen og farger himmelen rosa og oransje. Langsomt våkner byen til liv. Det er så vakkert og så fredelig. Da takker jeg.» Livets og naturens dyrebare gaver er det kongen vår minner oss om. De er gode nok!
En annen takk kjenner vi fra salmedikteren Ole Brattekaas (1895). Han innleder sin kjente salme slik: «Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens Frelser alt nu». Gud har gjort oss gode nok, verdige til å høre til i hans familie her og for evigheten. Takk og ære!
Den nyvalgte biskopen i Oslo, Sunniva Gylver, har lært oss å omformulere den sedvanlige nådehilsenen vi møtes med hver gudstjeneste: Guds nåde og fred være med OSS.
Det er en bønn og en hilsen jeg deler med dere i disse urolige og på mange måter skremmende tider.
Alt godt!
Jan Asbjørn Sagen, klubbleder.